Denne boken - en roman, en selvrefleksjon, en historie om eget liv, handler om Lars Amund Vaage og hans erfaringer med å ha en datter som er autist. Dette er en historie om kjærlighet uten ord og kjærlighet som er håpløs og blir den gjengjeldt? Eller ikke?
Da jeg var gravid husker jeg at jeg var redd for dette - å få et barn som var autist. Dette med å ville gi - og ikke få igjen, virker så skremmende. Jeg kan ikke si at det virker mindre skremmende etter å ha lest denne boken. Som forteller om fortvilelse, fornektelse og innimellom håp, vanskelige kamper og et ekteskap som ikke klarer belastningen ved sin psykisk utviklingshemmede datter (eller kanskje det ikke var grunnen likevel, til at ekteskapet røk?). Denne boken er varm og hudløs og har håp selv om Vaage ikke faller for fristelsen til å harmonisere.
Min venninne Synne sa: "Alle mennesker bør lese denne boken!" Det er en sterk anbefaling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar