søndag 15. januar 2012

The Thousand Autumns of Jacob de Zoet av David Mitchell

Jeg begynte på denne boken i sommer, og så har den blitt liggende, for det har vært andre bøker som har vært mer presserende å komme gjennom. Men jeg vil ikke gi meg, for jeg strevde sånn med første halvdel av Cloud Atlas og likte jeg romanen så veldig godt da jeg var ferdig... Men jeg synes denne er vanskelig. Språklig er en ting, jeg synes engelsken til Mitchell er avansert, og så er den blandet med tyske, nederlandske og japanske ord og navn, og slang... Det går sakte, og endel nyanser mister jeg nok...  Det er mange navn... Jeg leste første kapittelet om igjen nå, og da ble det så mye klarere for meg. Dette er nok en bok som vinner på at jeg blar tilbake og leser omigjen etter som jeg går fremover!

En ting som jeg synes er en styrke i denne boken er at personene i boken, som det vrimler av, vekselsvis stiger ut og forteller historier fra sine liv. Sånn blir det et helt verdenssamfunn som nøstes opp, med fattige barn, slaver, vanskeligstilte sjømenn, brutaliteten i samfunnet, kjærlighet under ulike kår, religion...

Jeg har nettopp lest en så brutal skildring av en slave som blir slått halvt i hel. Hvorfor vet jeg ikke ennå. En diskusjon om slavers kår, eller om slaveri er riktig... Dette er tøff og usentimental lesning, og veldig godt skrevet.

Og kjærlighetshistorien som ligger som en bunn i denne fortellingen er også overbevisende fortalt, slik at jeg som leser forstår det - Jacobs dragning mot den japanske jordmoren, og samtidig er han der for å gjøre seg verdig den elskede Anna i hjemlandet...

Blir spennende å lese videre!

Mitt første innlegg om denne boken:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/david-mitchell-thousand-autumns-of.html

Graverens datter av Oates anbefales på det varmeste

Det var en fryd å lese Graverens datter av Joyce Carol Oates. Drivende god bok, velkomponert, dyp, alvorlig, spennende. Men også noe mer... det er fortellingen som rev meg med, fortellingen om Rebecca som har så dårlig utgangpunkt og siden går det verre, men som mot alle odds klarer seg i livet. Ikke uten sår, ikke uten å ha blitt skadet, men samtidig: uten å gi seg over til den skaden.
Jeg vil ikke si så mye om denne boken, for jeg håper at alle leser den og nyter den - men dette vil jeg si: om man viker fra boken fordi man er redd for at det er tungt og trist stoff, så er det ikke det. På grunn av hovedpersonen som nekter å være et offer, men vil kjempe og kjemper seg gjennom vanskeligheter på sine egne premisser og vil fokusere på det som er mulig. Hun holder et fast blikk på målet, som er å skape et trygt liv for sin sønn, og for seg selv. Men mest for sin sønn.

Min andre Oates bok - det blir flere. For en forteller! 

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/12/joyce-carol-oates-gravediggers-daughter.html
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/oates-niagara-bok-om-hemmeligheter.html