mandag 30. mai 2011

Tove Jansson: Sommerboken

Myk og vakker bok utgitt på Heinesen forlag, oversatt av William Heinesen (nei, ikke forfatteren fra Færøyene..) Jeg kjøpte den fordi den stod ved kassen og så så veldig innbydende ut. Alt jeg kjente fra Tove Jansson var Mummibøkene - som jeg ikke likte som barn men elsker som voksen - og den vakre Höstvisa. Men nå sommer!

Boken består av en rekke fortellinger, alle med jenten Sofie og hennes gamle farmor som hovedpersoner. Alle fortellingene er knyttet til en finsk sommer som er kort og magisk, med øy og hav og liv som hører sommeren til. Gjennom samtaler og lek og undring spiller forholdet mellom de to seg ut, den gamle kvinnen som ennå er nysgjerrig og leken, og den veldig unge som vil lære alt og strever etter å forstå.

For en rar ting å lese denne boken rett etter The Road. Et varmt kjærlig pust etter en grusom omgang juling. I denne boken finnes alt det lette og vakre, de tingene som i The Road ugjennkallelig er borte for alltid. Men kjærligheten til barnet og forholdet mellom barn og voksen er der i begge bøkene.

lørdag 28. mai 2011

The Road, 3. innlegg. Inntrykk etter å ha lest den ferdig!

Nå har jeg lest ferdig The Road. Dette var en bok jeg "ikke kunne legge fra meg", selv om den var -- opprivende. Opprivende og forferdelig. Forferdelig og god.
Det var som en Pandoras eske. Full av de forferdeligste ting, og når alt det onde er sluppet ut: Håpet. Og er håpet ondt eller er det godt? Er det vits å håpe? Velge livet når det ikke er liv? Men man kan ikke annet!
Det som har gjort inntrykk i lesingen, er at boken er så klar og enkel i tema og motiv. Faren, sønnen, veien, de gode, representert ved de to, og håpet om at det er andre gode der ute, og de onde. Ingenting håp utenfor det de to har sammen. Livet og selvoppholdsdriften: og uten å elske er man ikke et menneske. Gutten som er en søyle av lys og håp i håpløsheten.
Språket gjorde også inntrykk på meg, også det klart og enkelt. Kanskje fordi alt er så enkelt og så grusomt og så sterkt, trengs det i denne boken ikke annet enn et enkelt og tydelig språk for å beskrive det. "Can you do it? When the time comes? Can you?". Så enkelt og så hjerteskjærende rett inn i hjertet og magen til leseren.
På slutten hulket jeg høyt. For et spenn han har tegnet opp. Mennesket i totalt forfall. Mennesket med fantastisk verdighet. Og håpet! Håpet gjennom det hele, håpet fra første til siste setning.

torsdag 26. mai 2011

The Road, 2. innlegg. Så desperat! Å elske og beskytte noen når alt håp er ute!

Å lese denne boken får gråten frem i halsen med jevne mellomrom. Etter en forferdelig katastrofe - far og sønn i desperat vandring på en vei, alt er dødt rundt dem. Bare regn, snø, aske, desperasjon, farer og sorgfulle minner om en verden som er borte. Og farens desperate kjærlighet til sin sønn, som gjør at han vil overleve og beskytte sønnen sin - men hvilket håp har de? Finnes det en bedre verden i denne verden?

Hilde sa i dag at hun var litt redd for å starte på denne boken, fordi den var dyster. Men Hilde - du må lese den. Den er dyster, men ikke på en nitrist, Hanne Ørstavik/Elin Brodin-aktig måte. Som en vill og vakker katastrofe er denne boken dyster, det er det vakre i den som gjør den så lesverdig, det desperate, kjærligheten som lyser i mørket.

Jeg tenker på filmen "Livet er herlig" ( La Vita è bella) fra 1997. (Mal apropos: Spilt inn i Arezzo, Toscana, leide hus der i sommer, fin by, plakater fra filminnspillingen overalt...Nok om det.) Den filmen hadde kanskje noe av den samme desperasjonen i seg?  Fortellingen om faren som mot alle odds forsøker å skjerme og å redde sønnen i konsentrasjonsleiren gjorde et forferdelig sterkt inntrykk på meg, hadde magen full av min første baby og hjertet er jo da som et åpent sår når det gjelder alt som har med barn å gjøre... Men kanskje hjertet aldri får et skikkelig skall igjen når man først har kjent på det å ha barn, på ansvaret, ønsket om å beskytte, skjerme dem, og derfor er det at slike desperate fortellinger gjør så stort inntrykk? Hvor langt kan man gå? For å beskytte sitt barn? Hvor lenge vil man forsøke å overleve? Og når er det beste valget å dø? Og rekker man å ta det valget i tide?

Les, les, les!

tirsdag 24. mai 2011

Cormac McCarty: The Road.

"When he woke in the woods in the dark and the cold of the might he'd reach out to touch the child sleeping beside him. Nights dark beyond darkness and the days more gray each one than what had gone before. Like the onset of some cold glaucoma dimming away the world."

Dette er de første setningene i McCarthy bok The Road / Veien, som han fikk Pulitzerprisen for i 2007. I skrivende stund har jeg bare lest et par sider i boken, men kjente fra første setning en sugende stemning av håpløshet og ensomhet og ansvar. Jeg gleder meg til å lese videre!

Boken er filmet med Viggo Mortensen i hovedrollen. Men jeg liker som regel ikke filmatiseringer av bøker jeg har lyst til å lese. Jeg kan kanskje like det etterpå, om filmen er god, men det er likevel litt trist, for filmene sveiper vekk alle egne inntrykk, forestillinger om personer, ansikter, steder og stemninger.

Jeg har i stedet laget en liten liste over tre andre filmer og en bokserie, som alle handler om vandringer og overlevelse i øde, apokalytiske verdener fulle av ensomhet og farer.
  • Steven Kings serie om The Dark TowerGjennom syv bøker vandrer The Gunslinger og hans lille gruppe gjennom ødelagte verdener, i et desperat håp etter nå The Dark Tower.  
  • Filmen Mad Max 2 - The Road Warrior . Tålte dårlig å se denne filmen tidligere, pga volden, men jeg tåler mer nå - og stemningen sitter i. 
  • Filmen I am Legend Strengt tatt ikke en vei med her, men ensomhten, desperasjonen og styrken gjorde denne filmen til en stor opplevelse for meg.  
  • Filmen Terminator Salvation . En av trådene her er jo nettopp far og sønn som forsøker å overleve og å skjule seg på en slik øde og farlig vei.

mandag 23. mai 2011

Eirik (9 år) sin leseglede - Rampete Robin av Francesca Simon

Eirik liker bøkene om Rampete Robin. Han forteller her hva han liker, og hvorfor.

Eirik: Jeg liker at de frekke rampestrekene til Rampete Robin gir meg latterkrampe! Det er morsomt med alle angrepene på Perfekte Peter. Og så er det gøy når han jukser i spill og ser på Mutanten Max på TV.
Solveig: Synes du ikke han blir for rampete?
Eirik: Nei, det er bare morsomt!
Solveig: Går det an å være så rampete i virkeligheten?
Eirik: Det går kanskje an, men det er nesten ingen som klarer å være så frekk som Rampete Robin. 
Solveig: Hvilken bok har du likt best?
Eirik: Rampete Robin møter dronningen. Det var morsomt når han prøvde å lure Peter til å stikke blomsten i hodet på dronningen. Rampete Robin lurte Peter til å lære "folkeskikk" men det var bare tull! Da fikk Peter kjeft av læreren. Læreren heter frøken Bjerche-Riis! 
Solveig: Vet du hva bjerkeris er? 
Eirik: Neeei...
Solveig: Det er kvister fra bjørketrærene, som de gav rampete barn ris med i gamle dager. Skummelt navn for en lærer!  
Eirik: Nå vil jeg si noe om boken jeg leser nå - Rampete Robin og fotballfatomet. Klassens beste fotballspiller får billett til kampen mot Man-U. Det er bare ett problem. Gretne Grete er klassens beste, nest beste er Gretne Grete, og på tredje plass er det Gretne Grete. Rampete Robin jukser for å vinne billetten! Denne boken er veldig morsom og gøy. Bare prøv å lese den!

lørdag 21. mai 2011

De aller flotteste kvinnene i litteraturen. Hvem er det?

Hvem er de aller, aller flotteste, sterkeste og stiligste kvinnene i litteraturhistorien? Her er noen av mine favoritter!
(Se også: Mine mannlige favoritter)


Nummer EN:  Ann-Margritt! Ingen over! Ingen ved side! Best av alle!
Falkbergets Ann-Margritt starter nesten uten sjanser, men Kiempen bærer henne rundt så hun får en sup morsmelk her og der, og redder livet hennes. Og så vokser hun opp og hever seg over sin  bakgrunn uten å forlate den. Hun er ingen Askepott som blir reddet av en prins. Johannes forløser henne kanskje, gjør henne mennesklig, men hun blir den hun blir ut fra egen styrke. Hun er fantastisk! Når hun blir slått ned, reiser hun seg igjen. Steg for steg erobrer hun sin egen menneskelighet, og skaper et rikt og verdig liv for seg selv.

Nummer TO: Jane EyreCharlotte Bröntes Jane Eyre har noe av det samme. Fra en dårlig bakgrunn og en vanskelig barndom tar hun sine egne valg og går sine egne veier. "Jeg skal avertere". Hun er eslet for å være en slave på skolen hun gikk på, i stedet blir hun guvernante, kommer ut i verden, treffer mennesker, finner kjærligheten. Når hele den dramatiske historien topper seg og hun mister alt, flykter hun, men redder seg selv og beholder sin egen integritet. Og skaper seg et nytt liv igjen! Så sterkt! Så tøff!


Nummer TRE: Odette de Crecy Odette fra Prousts På sporet av den tapte tid har jo ikke de samme moralske kvalitetene som Ann Margritt eller Jane Eyre, men hun er jo veldig kul, da. Odette er en fri kvinne og går sine egne veier, samtidig som hun er en kvinne som har varme og godhet i seg. Odette som ung gutt i Elsters maleri, den rosa damen, kokotten, konen, moren, motegudinnen, ute, hjemme, som sosial streber, som forelsket -- hele tiden gjør hun som hun vil og velger selv, ut fra sine forutsetninger. Hun er fri i forhold til sosiale normer, tar det hun vil, men beholder fatningen. Kul, kul dame!



Nummer FIRE: Anne ElliotJane Austens Anne Elliot i "Overtalelse" har latt seg overtale til å gi avkall på sin elskede, fordi han ikke var god nok. Dette har gitt henne et sår som hun ikke kommer over, og han også. Når han kommer tilbake, beholder hun verdigheten og varmen, tross at hun blir dårlig behandlet av alle som står henne nær, tatt som en selvfølge, ignorert, utnyttet. Hun er et Austen-ideal av en kvinne som bøyer seg mykt, men gir ikke etter, som er varm, vennlig, klok og god uansett. Og heldigvis - det vinner hun på. Anne er ikke sta og stridig som Ann-Margritt eller Jane Eyre, eller en deilig egoist som Odette, men likevel, bak mykheten er det stål - hun er virkelig verd å beundre!




torsdag 19. mai 2011

Til tider er jeg angst! Nydelig dikt av Iljitsch Johannsen

Dette diktet kommer jeg aldri bort fra! Stadig tenker jeg på strofer fra det.  Skrevet av dansken Iljitsch Johannsen (Skabelse, 1962)

Til tider er jeg angst for at miste
ikke øjne jeg ser med, men mit hjertes øjne,
til tider er jeg angst for at dø, før jeg skal dø,
for at dø med tomme øjne --

Og jeg mærker allerde tørken som lægger
slør over øjnene om morgenen,
jeg merker fjærnheden som følger mig hele dagen
og gør menneskene uvirkelige i trækkene --

Ikke et træ vil nå meg med en gren,
alle fugle, jeg ser flyve, er døde fugle;
jeg kan ikke synge, jeg kan ikke græde,
kilden er sunket tilbage i jorden.

Kilden er sunken tilbage og vil ikke komme,
jeg venter for træt til at grave,
jeg venter for tung til at stige,
ingen bevægelse når mig fra det dyb,
hvor vandet skjuler sine rødder.

Det er et koldt blik at se naturen i øjnene
det er en kulde der får øjet til at fryse
isen trænger ind ad nervernes veje
og drømmen dør i sit kammer --

Og der skulde dog så lidt
til for at ændre alt,
nogengange har kloden vendt mig sin skulder
og jeg har anet en fyldende form.--

lørdag 14. mai 2011

Lese bøker om igjen som moden kvinne - jeg forstår mer, men: Er det gøyere?

MorgengavenJeg så boken Morgengaven av Dea Trier Mørch i bokhyllen min. Denne leste jeg i -86, det var den tiden alle var med i Bokklubben og hadde bokklubbkopper og fat og tekanner på hyblene sine. Husker ikke helt hva jeg mente om boken da, men på en mystisk måte har den overlevd de mange og harde bokutrenskninger som jeg har hatt opp gjennom årene. Hvorfor? Var det noe med den?

Så for noen dager siden tok jeg den frem og begynte å lese den på nytt. Dette er en bok om "Signe, som har det så vanskelig i kjærligheten med Jacob". En bok om å forelske seg, få barn, jobbe, slite hverandre ut. Gleden ved sex, og vanskelighetene med det. Om å være to personer som kommuniserer godt, og dårlig. Og ikke klarer å forandre seg eller kommunikasjonen gjennom alle årene de lever sammen. Hva i all verden kunne jeg få ut av det da jeg var 18?

Nå derimot, nå rett før jeg fyller 44 år, har jeg masse relevant erfaring for å lese denne boken - nå kan jeg vel forvente at den åpner seg for meg, river meg med, gjør inntrykk. Ja, det var det jeg forventet da jeg tok den ut av hyllen. Men - var det så annerledes? Tja. Si det. Som sagt, husker ikke helt hva jeg fikk ut av boken da jeg var ung. Men da leste jeg den kanskje med et åpent sinn? "Er det slik det er?" Nå leser jeg den med et lukket sinn: "Ja, det er på mange måter slik det er." Men jeg har jo aldri synes det er så interessant å lese om smått og stort i hverdagen, om frustrerte kvinner med unger og jobb og kranling og forsoning. Jeg synes boken er litt uengasjerende og løfter meg ikke. Jeg forstår problemene og tema og personene bedre enn jeg gjorde, gjenkjennelsen er større, men hva så? "Boken har ikke lettvinte løsninger"  står det på omslaget. Jeg lengter tilbake til Moby-Dick og kapitler som "Om hvalens hvithet", "Stillehavet", "Tømmermannen", "Smeden". Jeg har aldri vært på hvalfangst, men konkluderer nå med dette:
  • Å kjenne seg igjen i en bok er oppskrytt - det kan fort bli kjedelig!
  • Å bli tatt med på ukjente eventyr er herlig
Konklusjon: Bør du lese denne boken, igjen eller for første gang? Bør og bør... Denne finnes de så mange av, jeg ville tro det gikk an å leve et godt liv uten å ha lest denne. Om om man er hypp på hverdanskjærlighet og ekteskapsskildringer,  finnes det sikkert noen bøker med mer innsikt, eller fres, eller klokhet, enn denne lavmælte hverdangsgreien.
...
Eller... nå har jeg tenkt meg litt om. Den var faktisk nokså fin, den boken. Kanskje jeg likte den best da jeg var ung, men likevel: Forfatteren har forsøkt å si noe viktig om vanlige ting og vanlige liv - og kanskje hun har fått det til? At det bare er jeg som ikke gjenkjenner det viktige i hverken bøker eller livet? Eller at det ikke er noe som er viktig eller uviktig, bare valg man må ta og at man lever og handler i forhold til sin personlighet? Eller:.. Jeg vet ikke. Men det var kanskje noe fint med den fortellingen om Signe og Jacob! Og nå kom jeg på noe morsomt: jeg tror faktisk at det jeg sitter igjen med i dag, og det jeg satt igjen med da jeg var 18, er ganske likt. Litt vagt, litt ja, litt tja. .. Tross 25 års levd liv i mellomtiden, så reagerer jeg likt. Er ikke det nesten litt skuffende?

tirsdag 10. mai 2011

Sjekk bildet og tennene! Ikke lett for Pequod å stå imot




Boken har duvet avsted mot den dramatiske slutten! Det var virkelig noe. Første dag, andre dag, tredje dag. Og det gikk raskt!
Nå når jeg har lest ut boken, kan jeg bare si: Fantastisk, fantastisk. Alle må unne seg å lese denne!

-------


OM Å VÆRE SÅ LENGE PÅ SJØEN
I Moby Dick blir det beskrevet hvordan hvalfangerskutene ofte var på sjøen i tre, fire, fem år UTEN å være i land. Dette høres helt fantastisk ut. Kan det være sant? Med vann og mat for år på sjøen la de ut, og der var de, en liten verden, bare menn, så mange år. Mange av dem hadde koner og barn hjemme, men de dro ut. Ikke sjømenn i havn og slikt som vi ellers leser om. Hvordan kan det ha vært for dem? Hvordan kan de i det hele tatt ha gått med på det. Hardt arbeid, ingen kvinner, et sjeldent besøk av et passerende skip, men ellers: ingenting. Måtte sjøfolkene dette? Hadde de ikke alternativer? Fortelleren Ismael kommer jo fra handelsflåten, der går de i det minste inn til land for å hente vann... Det samme i f.eks Patrick O'Brian i Master and Commander - bøkene. Alle steder går de i land. Men Melville skriver om hvalfangerne. Hvaler. Ro. Olje. Koke. Vaske.

Jeg er alltid forundret over oppfatning av tid når jeg leser bøker fra f.eks 1800-tallet. Hvordan de aksepterer at uker og måneder glir vekk, i opphold, i reiser. Alt går så langsomt, og å forflytte seg er noe man ikke gjør uten videre. Men dette er likevel drøyt - og jeg får en aning om hvor annerledes jeg er, vi er, enn den verden som fantes før!

"Nå trøster vi hverandre og er aldri redde mer!" Kjør Tove Janson i reprise!

Jeg hadde en liten samtale med Ragnhild (13) for noen uker siden. Det ble naturlig for meg å vise til "Hvem skal trøste knøttet". Men.. nada! Ingen klokker ringte. Boken var borte for henne, trass i at jeg har lest  , . Hun husket ikke "Hvem skal trøste knøttet?" selv om jeg har lest den for hnne mange ganger, og en gang så vi stykket som dukkespill. På Barnas hus? Så jeg fant frem boken og leste den for henne. Det var gøy å lese det for en så stor jente, hun hører andre ting, ser andre ting enn barn. 
I kveld leste jeg den for Eirik 9. Han koste seg og mente han husket den. Men - det er jeg som koser meg aller mest. Jeg er vill etter den boken! Den enkle teksten og varmen i fortellingen,  nydelig oversatt av Andre Bjerke: Naiv og enkel visdom, som man alltid kan komme tilbake til: 
"Men hvem skal trøste knøttet ved å si ham simpelthen / at hvis du bare flyr din vei, så får du ingen venn"

"Et nurk er lett å skremme, for de er så bitte små / men de er enda lettere å trøste efterpå".

Bildene, de er så fine at selv etter å ha lest jevnlig denne boken siden vi fikk den i Bokklubben da jeg var liten - så kjenner jeg fremdeles at bildene gir meg glede, glede glede! Mumrikken spiller i blomsterengen. Knøttet står alene ved sjøen. Og det blå bildet - det fantastiske bildet av nurket og knøttet i båten til filifjonken. Den blå bakgrunnen, de sterke fargene, lysene som skinner i vannet! En sånn verden er det godt å falle inn i.



"Men hvem kan trøste Knøttet ved å si ham simpelten / du må vise til din venn din musling. Hvilken glede kan du ellers ha av den?"

lørdag 7. mai 2011

Litt lyrikk: Eirik Lodén - Svaner til Stratford

Eirik Lodén gav ut to diktsamlinger for endel år tilbake, Preludium. i 1993 og Svaner til Stratford i 1996. Jeg fikk begge diktsamlingene av Eirik, og har lest endel i dem. Ikke systematisk, ikke grundig, men lest, bladd, lest litt igjen.

Eirik Lodéns bok samt ridder og prinsesse


Nå har jeg foran meg den siste diktsamlingen, Svaner til Stratford. Dette er ikke en anmeldelse eller noe, for jeg har jo som sagt fått diktsamlingene av Eirik og føler meg derfor sterkt forpliktet til å like dem. Og det er jeg jo! Men jeg nå innrømme at dette er litt annerledes enn mye jeg har lest av dikt. Som mainstream diktleser går jeg for livet, døden, kjærligheten og harmonier. For meg er Stein Mehren den store. Jeg har svevd på skyer av Inger Christensen (Alfabet og Sommerfugledalen), og har selvsagt nytt highlights av dikt fra Norge, Sverige og Danmark fra ca Wergeland og fremover, gjerne fra "Best of--samlinger" (ja, jeg vet det heter Antologier). Men det jeg IKKe har gjort, er å følge med på nyere norsk lyrikk, slik det fortoner seg når diktsamlingene kommer ut, og dikterne ikke har fått en posisjon. Jeg er en kremskummer, og ikke akkurat noen innovativ lyrikkleser. 


Men nå har jeg altså lest og bladd i Lodéns to samlinger. Hjernen glir lett forbi alt jeg ikke har kunnskap nok om å få med meg, og det er mye - siden Lodén har likt å knytte seg opp mot en seg på en lærd, klassisk tradisjon. Så her tar jeg bare noen små utdrag som man kanskje kan gjøre seg tanker om med en gang...

Ditt Soria Moria
er ikke
mitt Soria Moria.
Allikevel tyr vi til de samme ord, ja
vi går på den samme vei,
du og jeg.

Dette er jo en trist liten perle? Jeg tenker lengel her, og at man aldri kan nå hverandre. Eller ikke vite om det. Vi lengter etter og strekker oss etter ulike ting, men "går på den samme vei" - vil det si at kanskje ingen av oss går dit vi vil gå? Eller at det bare er en vei å gå, så Soria Moria, lengselens mål, vil vi aldri få. Eller er dette mer håpefullt enn jeg leser inn i det?

Nå når jeg bestemte meg for å si noe om samlingen, så skjer det noe pussig - diktene folder seg ut for meg. F.eks dette: "Stedet finnes i deg. / Du er ikke noe sted; stedet finnes i deg!/ Kaster du det ut av din sjels vindu, / står evigheten for døren. / Du jager på dør alt det du kledde med navn, / og du er ingen steder; stedet finnes i deg!

Diktet "Disse septemberdagene" er litt Mehren aktig: "Disse septemberdagene da alt vender tilbake / og bærer undergang og ny fødsel i sin favn." Siste linjer: " Brennmanetene driver viljeløst mot land; de / likner små soppskyer i aftenrøden".  Favn er et Mehren-ord, men ikke f.eks "aftenrøden". Aftenrøden er et underlig ord å bruke, kanskje.  Lodén er litt gammeldags i stilen, høytidsstemt. Jeg tror ikke alltid helt på han.

Jeg liker den diktgruppen som heter "I vertshuset". Jeg liker når flere dikt spinnes rundt et tema, forsøker ut ulike ting, det henger sammen, men ikke helt sammen. En liten ufullstendig historie, sånt blir jeg nysgjerrig av. "Her i vertshuset / har jeg tatt inn på ubestemt tid". Om liv som stopper opp, å ta seg inn igjen, vente, gi seg litt tid. Mens verden glir forbi. Veldig fint. "Kynisk naiv har jeg kranglet meg til / en utsettbar reisefrist." Og når man leser disse diktene - er han der for alltid? Har han stoppet der for alltid? Tør han ikke gå videre?

Et siste dikt som jeg likte godt:

Hvor har jomfru Sjelsro tatt veien
med sin hette av simpelt to?
Vinden som vekket hver stjerne,
blåser gjennom mitt blod.
Hvordan kunne jeg være så rolig
da hun brøt opp og dro avsted?
Ord som påkalte lynet,
gir ikke hjertet mitt fred.

fredag 6. mai 2011

Helen Keller. En av de mest rørende historier jeg har lest. Ever!

For noen kvelder siden begynte jeg å å lese "Historien om Helen Keller" for min datter Ragnhild. VI tar en kopp te og koser oss. Jeg leser høyt, med en klump i halsen så tykk som bare det.


Det er noe med den historien! Jeg har alltid elsket den. Historien er stor!


Helen er et lite barn, døv, stum, blind, fanget i en verden uten lyd, uten lys,uten språk, uten forståelse, uten å kunne snakke med noen. Læreren kommer inn, tar kontroll over den ville, ulykkelige ungen, og viser henne en vei ut av mørket, ut av fengselet. Det blir beskrevet hvordan Helen i redsel befinner seg i et ensomt mørke, et fengsel, alt er forvirring, alt er grusomt, hun er alene, ingen forstår henne. Og så skjønner hun at det finnes et språk, og at hun kan delta i det. At ting har et navn. At det kan bli orden ut av kaos! "Vann. Dette deilige kjølige noe. Vann"! Det er bare så fantastisk hvordan lyset slår ned i henne, når hun skjønner at ting har et navn og at det går an å snakke om det. Det er en nesten som en skapelsesberetning. Eller for å si det som Stein Mehren: "I mørket skal lys bli til". Jeg kan som sagt nesten ikke lese dette, jeg bare begynner å gråte, for jeg synes det er så utrolig vakkert. Jeg har faktisk i alle år begynt å gråte når jeg har tenkt på dette.


(Nesten bare historien om Tarzan som kommer opp mot dette. Ikke like rørende fortalt, men også en flott historie, om hvordan ape-mannen lærer seg å snakke. Han hadde riktignok da allerede lært seg å skrive og lese, helt på egenhånd, alene i foreldrenes hytte i skogen... Tarzan lærte å snakke av en franskamnn, så han skrev engelsk og lærte seg muntlig fransk. Tarzan-fortellingen er jo også en språklig "bli lys"-historie.... Men rett skal være rett. Ikke like troverdig som historien om Helen Keller!)

torsdag 5. mai 2011

Inntrykk fra lesegruppen. Om Moby Dick. Verdens beste roman?

På møtet i går hadde ingen lest ferdig boken. Siv hadde sett en filmatisering. Anette hadde kikket på siste kapittel. Det angret hun på. Elin hadde gitt opp den forkortede lydboken. Ellers var stemningen veldig, veldig positiv. En stor litterær opplevelse. Hør her, se her. Folk slo opp og leste høyt. Vi lo. Forfatteren er morsom. Og så mye livsvisdom. Så mye klokskap. Må leses rolig. Som dønninger.
På omslaget står det at dette er verdens beste roman - kanskje sammen med Don Quijote. Tja, der delte forsamlingen seg. Men Don Quijote var kjedelig, sa Ragna. Morsom, sa Elin. Gav meg halvveis, sa jeg. Hva mener man med verdens beste roman? sa Ragna. Jeg trodde det var Forbrytelse og straff? sa jeg. Skal vi lese den i sommer? spurte Kari. Vi må lese Moby Dick ferdig til neste gang. sa alle. Vi vil være med Kari på museum og se på hvalskjelett. Elin sine forfedre har drevet med hvalfangst... Akk ja, slik bølget samtalen frem og tilbake. Det var som om... det var som om slutten manglet. Vi fikk ikke helt grep om samtalen, fordi slutten manglet. MEN: Siv hadde tatt en Moby-Dick quiz. Det florerer av dem der ute på nettet. Her er en:
http://www.gradesaver.com/moby-dick/study-guide/quiz1/

Mer om hvaler. Oppdatert kunnskap

Midt i "Trolldomsfjellet" av Mann gav jeg meg. Jeg merket at jeg mistet interessen for hva de visste om tub på 1920-tallet. Hadde det vært ny viten, siste fra forskningsfronten, men denne gamle utdaterte viten...
Her sitter jeg og lurer på det samme. Ismael, fortelleren i Moby-Dick slår fast: "Hvalen er en fisk". Så da begynner jeg å lure på hva han egentlig vet om hvaler. Men hva vet jeg? Uhyre lite. Så hva gjør jeg? Sjekker ut noen lenker, selvsagt... Og jeg finner mye bra. F.eks denne fra Dagbladet: "Her spiser spermhvalen en kjempeblekksprut". Det er jo fantastisk! Og fotografen sier: en drøm som gikk i oppfyllelse. Helt siden jeg leste Moby-Dick
Og her er det et bilde av en spermhval. Når man leser de grundige skildringene av hvalen, så er det fint å ha et bilde! Og vet dere hva? En rask skikk på info om spermhvalen, så ser det ut som om Melville IKKE er så langt borte. Riktignok er ikke hvalen en fisk, men ellers...


Spermhval 
 Retthval


 Størrelsen på hvalene

Ellers må jeg si det er facinerende lesning. Jeg har nå kommet til kap 86. Ismael har nå i mange kapitler tatt for seg hvalens anatomi og utseende. Derfor jeg måtte sjekke dette opp. Men det er lesning som krever litt tid og langsomhet, synes jeg... Man må nyte teksten, ikke bare skynde seg for å se når det "skjer" noe. Jeg kikket nå igjen på forordet til Kjærstad, og syntes det åpnet litt av teksten for meg, viste meg hvordan man kan lese boken og glede seg over den. Jeg leste det ikke med en gang. Jeg er så redd for at noe skal bli "avslørt" for meg, jeg vil helst ikke vite noe særlig om en bok før jeg leser den. Jeg vil vandre gjennom boken som en jomfru, litt spent og usikker, ikke med sikkerhet vite hva som skal skje. Men så liker jeg jo å lese bøkene om igjen senere, for å møte dem med større refleksjon og kunnskap, se sammenhenger og forpek som ikke man får med seg med første gjennomlesning. Likevel dristet jeg meg nå til å ta en titt på forordet til Kjærstad, og det var så fint at han der jeg kikket viste til kapitler jeg allerede hadde lest: "Den store Heidelberg-tønna" er ett av mine favoritt-kaptler, sier Kjærstad. Og ja, man må ha tid for å glede seg over dette. Men boken er jo også så morsom! Nå skal jeg stole litt mer på forfatteren når han skriver om hvalene og fangsten. Hvalene er djevler, men han beundrer dem også, de er grusomme, de er edle. Og disse gale hvalfangerene, som setter etter de enorme dyrene i små båter, med tynne liner og kaster harpuner! Dette er bare fantastisk, en helt annen verden!